Sinte elektrikere og dessuten småkaker

Jeg trives stort sett ganske godt i Mexico City. Unntaket har vært den siste uken som jeg har brukt på å grue meg til semesterets første eksamen i neste uke (men ikke lest spesielt mye til den), hatt mareritt om semesterets første essay som skal leveres neste uke (men ikke skrevet spesielt mye på det), og dessuten mislikt elektrikere. Helt sant.

Her i Mexico har de en merkelig økonomi, som fremstår som en lett blanding av statlige monopol og det frie markedet. Det helt frie markedet. Ville vesten-markedet. For å gjøre det enkelt for seg selv har staten ikke ett, men to statlige monopol på strømforsyning over det ganske land (hvis du nå henger deg opp i at hele poenget med monopol er at det kun er én aktør i spill, kan jeg straks berolige deg med at de to monopolene har hatt ulike geografiske ansvarsområder). Det er ingen hemmelighet at disse monopolene er hylende ineffektive, og nå har staten funnet ut at de skal legge ned det ene og gi det andre monopolet fullt ansvar og monopol for hele landet. Det gikk helt fint, så lenge staten holdt det for seg selv, men da de 42 000 snart arbeidsløse elektrikerne i det nå nedleggingstruede monopolet hørte om det gikk det ikke så fint lenger. Denne uken har altså vært preget av sinte elektrikere som har stengt ned hele bykjernen med demonstrasjoner, og gjort sitt beste for å stenge ned resten av byen ved å sabotere de elektroniske anleggene rundt om.  Og slik gikk det til at vi i leiligheten her vi bor var uten strøm og vann i 48 timer denne uken. Det var omtrent da strømmen forsvant at jeg begynte å mislike elektrikere.

Forøvrig får vi snart en liten nevø! Det skal vi feire med baby shower på søndag, og i den anledning har jeg bakt 70 småkaker formet som dinosaurer og bamser og kaniner, som jeg har glassert  og pyntet så fint jeg har fått til.  Babyer er stas. Med dette rettferdiggjør jeg dagens manglende eksamenslesing.

Cupcakesøndag!

Min oppfattelse av den perfekte søndag passer fint oppi denne esken.

mystisk eske

Montro hva den skjuler? Kan det være…nei, det er vel ikke…jo – det er cupcakes!!!

Himmelen i en rosa eske

Siden jeg oppdaget den lille caféen Cupcakes by Tom i en liten gate rett i nærheten her jeg bor, har søndagene mine fått en merkbar oppgradering. Nå skal jeg lage cappuccino og dytte i meg cupcakes. God søndag!

Lørdag

Vi bor i et nokså trygt og relativt hyggelig område sentralt i Mexico by. Jeg synes aldri det er spesielt skummelt å gå alene i gatene rundt her, uansett tid på døgnet, og det har aldri falt meg inn at vaktuniformen som gjør at dørmennene i bygningen her vi bor ligner litt på politimenn, skal være noe mer enn en litt pretensiøs utkledning.

Det var før jeg kom hjem i kveld og fant dørmannen bevæpnet med tåregass og balltre i det han var i ferd med å kaste ut to prostituerte og halliken deres fra bygningen. Det vesle følget ville ikke gå ut frivillig (for de hadde ikke blitt betalt, forstod vi av skrikene som utgjorde samtalen), og valgte i stedet å engasjere vakten i en timeslang krig i foajéen.

Senere på kvelden ringte det på døren hos oss, og utenfor stod mannen hvis leilighet de tidligere omtalte personene var blitt kastet ut av og ville forklare situasjonen. Det prøvde han på akkurat så lang tid det tok meg å be ham om at han er forberedt på å betale for seg neste gang han drar med seg ekstra underholdning hjem (det er ikke det at jeg ikke setter pris på litt drama i hverdagen, men dette var litt i overkant). Så satte han opp et snurt ansiktsuttrykk og gikk sin vei.

Jeg føler at jeg burde avslutte med en snedig bemerkning om kveldens hendelser, men jeg tror heller jeg skal sove litt. Forøvrig kan jeg informere om at jeg etter år med tålmodig prøving og feiling, og nitidig utforsking av stadig nye brownieoppskrifter endelig har funnet ut hvordan jeg lager den p e r f e k t e brownie. Helt sant. Nå tviler jeg på at de som er på søken etter denne hemmeligheten henger spesielt mye inne hos meg, men når jeg først har gjort denne oppdagelsen ville det jo være fryktelig smålig om jeg holdt det for meg selv, så en dag snart blir det bakeblogging. Brownies, hurra.

Meningen med det hele

Det er veldig annerledes å studere på mastergradsnivå på mitt nye meksikanske universitet enn det var å ta en bachelorgrad på Universitetet i Oslo. For eksempel går jeg i en fast klasse på 12 studenter i stedet for å sporadisk dette innom forelesninger med 200 stykker, foreleserne kan navnet mitt (i løpet av fire år på Blindern hadde jeg til sammen to professorer som visste hvem jeg var) og i stedet for at karakteren kun bestemmes av en 3-timers eksamen på slutten av semesteret, skal jeg vurderes på grunnlag av flere essays, to eksamener og dessuten deltakelse i timene. Deltakelse i timene! Ikke hvorvidt jeg møter opp eller ikke, men om jeg bidrar i diskusjonene, har refleksjoner rundt tekstene jeg leser og får til å formidle dem på en god måte.

Det er en helt ny verden, og jeg tror jeg liker det ganske godt.

Mastergraden jeg har tatt fatt på er forresten i menneskerettigheter. “Studerer du menneskerettigheter i Mexico?”, spør folk. Også ler de litt for seg selv og lurer på hvorfor jeg har bestemt meg for å studere menneskerettigheter der staten ikke bryr seg stort om dem og størstedelen av befolkningen ikke engang vet at de eksisterer.

Jeg tenker at nettopp derfor er det enda viktigere med kompetanse om menneskerettigheter i Mexico enn det er i Norge. Også tenker jeg at med det jeg lærer kan jeg kanskje bidra til å gjøre verden litt bedre. Og jeg tror at det er det som er målet. At den dagen jeg er borte er verden et litt bedre sted, fordi jeg en gang fantes. Jeg tror ikke jeg skal be om så mye mer enn det.

Å beholde roen

Jeg er ganske flink til å forholde meg rolig til ting. Jeg tror jeg fant ut lenge før jeg kan huske at panikk ikke løser noen problemer, men at hvis man tar for seg et problem etter det andre vil man vanligvis finne en slags løsning på dem alle. Det med å ikke få panikk er veldig fint å ha i bakhodet når bankkontoen er tom, Lånekassen ikke vil gi studiestøtte før alle papirer er i orden og skolen man går på synes Lånekassens papirkrav er tullete og sier plent nei til å skrive dem. De siste ukene tror jeg at jeg har brukt langt mer tid på å gå fra kontor til kontor på universitetet for å krangle med stadig nye byråkrater, på datasalen for å krangle med scanneren, på internett for å krangle med Lånekassens datasystem (det tar ikke i mot dokumenter på over 500 KB, sier det, så jeg har sørget for at alle papirene jeg må sende inn er mindre enn 500 KB. Det det ikke sa noe om på forhånd er at dokumentene mine på 491 KB og 495 KB også er for store. Dustesystem), enn det jeg har brukt på å faktisk studere.

Og å studere tar fryktelig mye lengre tid på spansk enn på norsk eller engelsk, har jeg funnet ut. Jeg må plutselig beregne dobbelt så lang tid per side jeg leser som det jeg er vant med fra gode gamle UiO, og ligger lenger bak i pensum enn jeg er fortolig med.

Men som sagt – det gjelder å ikke få panikk.

September

Jeg har hatt minst to måneder bloggsommerferie som jeg har brukt på å ha besøk av en haug nordmenn, gifte meg (denne gangen med stor fest og alt), dra på bryllupsreise, og begynne på mastergrad. Dessuten har jeg bakt kanelboller og laget ganske mye cappuccino.

Etter at jeg var ferdig med alt det (bortsett fra cappuccino, for det driver jeg med hver dag), bestemte jeg meg for å blåse liv i bloggen igjen. Det har jeg brukt ganske lang tid på å tenke på, for det skulle jeg jo ha gjort for lenge siden og nå har jeg uansett sikkert ingen lesere igjen og hva er poenget da?

Men så er jeg altså tentativt tilbake. Mens jeg tenker over at den vanskelige hei-jeg-er-tilbake-igjen-posten endelig er skrevet og vurdere om jeg skal følge den opp, kan jo dere andre huske på å stemme i Stortingsvalget. Esquil har skrevet om hva han ikke vil stemme. Unge Venstre har skrevet om 10 gode miljøgrunner for å stemme Venstre. Enjoy.

Etter influensaen. Før valget.

Det er regntid, men de siste ukene har det sett ut som at værgudene helt hadde glemt akkurat det. I dag har de bestemt seg for å ta igjen det tapte.

For seks uker siden var Mexico på lock-down fordi slik influensa som du kanskje har hørt om. Samtidig som nyheten om influensaen ble kjent sluttet turistene og komme. Noen av dem har kommet tilbake igjen, men ikke nok til at restaurantene i turistsoner har åpent mer enn tre dager i uken, ikke nok til å åpne de 19 hotellene på den karibiske kysten som holder stengt fordi de ikke har noen gjester. Jeg har det bra, der hvor jeg bor er det restauranter, men på toppen av finanskrisen som allerede stjal arbeidsplasser, står titusenvis flere meksikanere nå uten jobb på grunn av et virus. Et virus!  Nasjonalproduktet kommer nok ikke til å komme seg igjen i år og kanskje ikke en gang neste år, men de som har mest merker uansett lite til hva som foregår, og det er de som har mest som styrer landet. De klager over at folket ikke vil betale skatt til å bygge veier, sykehus og skoler, men glemmer å se sammenhengen mellom politikere som heller bruker skattepengene på seg selv og valgkamp og det faktum at folket ikke vil betale skatt. Jeg tenker at slik har det sikkert vært i Norge også. Jeg tenker at det kan bli bedre, at det må bli bedre, og håper at min egen politiker skal vinne valget om litt under tre uker og at han kommer til å sørge for at flere skattepenger skal brukes på det skattepenger skal brukes til.

Utenfor vinduet ser det ut som at den andre syndefloden har meldt sin ankomst. Luften innendørs kjennes lettere enn på lenge, og jeg tar meg i å håpe at en eller to av akkurat de politikerne som har tatt de 40 millioner offentlige kronene som skulle brukes til å pusse opp de offentlige skolene i distriktet her jeg har kontor og i stedet bruker dem på egen valgkamp, blir skyldt ned i kloakken med regnet. Så blir byen litt renere i det minste for en liten stund.

Plutselig tilbake

Dagene går i hverandre. Innimellom skjer det så mye at jeg ikke har tid til å sette meg ned og samle tankene for å skrive, andre gangen skjer det så lite at jeg ikke skjønner hva jeg skulle skrive om. Eller kanskje ikke lite, men ikke akkurat så mye nevnverdig.

Jeg var i Norge, kom hjem fra Norge, det ble bestemt at vi likevel ikke selger bilen (neste gang tror jeg nok jeg blir konsultert først). Vi hadde et jordskjelv, det tredje på 5 måneder, men dette var mye kraftigere enn de andre og mye mindre hyggelig. De andre har vært myke, som om jorden har strukket litt på seg etter å ha sovet litt for lenge. Dette var skummelt, hardt og hakkete og ville ikke ta slutt. Dette var sinnajorden som ikke ville ha noen by på seg lenger. Ingen skade skjedd, men strømmen gikk og vi var uten telefonforbindelse lenge. Det ekstra skumle med jordskjelv er at selv om alt går fint akkurat der du er, kan det fort hende at den andre halvdelen av byen har falt sammen. Det skjedde ikke denne gangen, heldigvis. Jeg har forøvrig planlagt at det skal det aldri heller.

Det skjedde plutselig at jeg fikk jobb en dag. Noen trengte noen til å skrive en rapport og lage en presentasjon om norsk økonomis utvikling siden man fant olje for noen år siden og til i dag, og møtte tilfeldigvis på lyset i mitt liv som i all beskjedenhet kunne fortelle at ikke bare er han gift med en norsk kvinne, men denne kvinnen er tilfeldigvis også nesten verdens beste økonom, så hvorfor ikke spørre henne? Denne noen ringte meg og spurte hvor mye penger jeg ville ha for å gjøre jobben, og da han sa at tidsfristen var på 20 timer krevde jeg så masse penger i honorar at jeg var sikker på at han skulle si nei. Til min store overraskelse sa han ja, og jeg ble sittende hele natten og skrive rapport helt til jeg kunne levere inn noe jeg faktisk kunne stå inne for bare 16 minutter etter deadline. Ikke bare betalte de meg samme dag og var fornøyd med rapporten og presentasjonen, nå vil de sannelig også at jeg skal reise ut til havet der de holder til og være med på konferanse. Dessuten trenger de etterhvert en politisk økonomisk rådgiver. Om jeg ikke kunne være interessert i noe slikt? Jeg føler meg litt som en veldig liten jente som har jukset meg til å leke med de store barna, men jeg håper jeg får lov til å være med på leken en stund til.

Jeg har en orkidé med tre store rosa blomster som aldri ser ut til å bli leie av å blomstre, jeg skal feire bryllup om bare litt under 6 uker, jeg har kjøpt grønn té med jasminblomster i til å ha hjemme og drikke akkurat når jeg vil, funnet et fransk bakeri med verdens beste brød (helt sant!), som tilfeldigvis ligger rett ved siden av verdens beste treningsstudio (sikkert sant det også).

Jeg er fornøyd og forsvinner bare for små perioder av gangen, ingen grunn til fortvilelse.

Valgkamp II

Mannen i mitt liv: Kjære…er det slik at vi trenger å bruke alle pengene vi har satt av til bryllupsfesten på bryllupsfesten?

Milla: Ja.

Mannen i mitt liv: Alt sammen, helt sikkert?

Milla: Ja.

Mannen i mitt liv: Kan vi ikke bruke littebittegrann av det på valgkampen?

Milla: Nei.

Og det verste er at jeg ikke er overrasket. Bil skal jeg alltids klare meg uten, men bryllupet mitt får du aldri!

Valgkamp

Min kjære driver valgkamp, noe som er veldig spennende, og som forhåpentligvis betyr at etter valget 5.juli er jeg gift med en folkevalgt politiker.

Det resulterer også i noen litt uvanlige samtaler:

Mannen i mitt liv: Åja, også har jeg noen nyheter som du sikkert vil vite.
Milla: Ja?
Mannen i mitt liv: Jeg solgte bilen i dag!
Milla: Vår bil?
Mannen i mitt liv: Ja! Jeg trenger nemlig mer kampanjemidler.
Milla:….

Hva sier man egentlig til slik?