Jorden skjelver!

Neida. Jorden skjelver ikke akkurat her jeg er, selv om den gjør det innimellom også. Men på Haiti var det nettopp jordskjelv. Et stort og forferdelig ødeleggende et. Avisene sier her at det er 100 000 døde og BBC sier 3 millioner berørte. Det er veldig mange mennesker. Veldig mange mennesker som fra før av var uheldige nok til å bo på et av de vodeligste og fattigste stedene det går an å bo i verden.

I Mexico er vi forferdede. For de som husker det store jordskjelvet i 1985, der halve byen datt sammen og 10 000 mennesker døde, er minnene om denne typen naturkatastrofer fremdeles friske, og Haiti ligger ikke spesielt langt unna. Dette har truffet foruroligende nærme hjemme for meksikanerne.

I dag har Lyset i mitt liv og jeg gitt penger til både Røde kors og Leger uten grenser. Begge organisasjoner har vært raskt ute med å få inn hjelp til området og har fokus på å hjelpe skadede og på å få drikkevann og mat til de berørte.

Jeg oppfordrer alle til å gjøre det samme.

Årskavalkade 2009

Jeg er omtrent én måned for sen ute, men jeg har tenkt så lenge på at jeg skal lage en årskavalkade (når jeg skriver det kommer jeg på at det står litt uklart for meg hva en årskavalkade egentlig bør inneholde, men litt tekst og noen bilder tenker jeg bør holde), at hvis jeg ikke gjennomfører det kommer det til å føles litt som et nederlag.

Det er noe spesielt i det med å avslutte et år og ta fatt på et nytt et. Alt er egentlig som før, men likevel tenker man “nytt år, nye muligheter”, tenker på hva som er bra og hva som er dårlig og vurderer eventuelle endringer. Jeg har bestemt at jeg skal trene mer, være flinkere til å skrive hjem til familie og venner, og dessuten være mer harmonisk. Jeg liker å være i indre harmoni, så det har jeg bestemt at jeg skal være nesten hele tiden. (Det hørtes mindre tåpelig ut før jeg skrev det ned, men jeg tror jeg skal holde fast ved det likevel).

Hvert år jeg har levd har jeg stort sett tenkt har vært bedre enn det forrige. Jeg håper i grunn det skal fortsette slik, for det ville jo være en kjedelig utvikling om det skulle bli motsatt helt plutselig. 2009 fulgte i det sporet, men kommer nok i ettertid til å være det store Endringsåret. Jeg flyttet til Mexico, giftet meg (2 ganger), brukte mye krefter på å bygge et nytt liv i en ny kultur, begynte mastergradsstudier på et helt nytt språk (det er ikke helt sant, men jeg hadde ikke akkurat hatt spansk som eneste studiespråk før, så det var ikke helt uten utfordringer) og i et universitetssystem som fungerer ganske annerledes fra det jeg var vant til fra før. For ikke å snakke om at jeg lærte meg å forholde meg til min nye meksikanske storfamilie (klisjéen stemmer!) og dessuten de sosiale kodene i den store vennegjengen som fulgte med ekteskapet.

Hvis jeg noensinne har gitt inntrykk av at dette har vært lekende lett, så har det vært helt helt feil. Jeg hadde vondt i magen de siste ukene før jeg flyttet til Mexico for et år siden. Litt fordi jeg plutselig kom på alt jeg la bak meg i Norge og litt fordi jeg innså at jeg visste veldig lite om hvilke utfordringer jeg kom til å møte etter flyttingen. I vårhalvåret drev lyset i mitt liv valgkamp (som han tapte), og dette betød samtidig at jeg ikke så noe særlig til ham mellom mars og juli. Jeg var kjemperedd for å begynne mastergradsstudier i Mexico, og det tok noen uker før jeg fikk med meg alt forelesere og klassekamperater sa. Jeg har lært meg til å sitte på første rad i klasserommet (for å ha øyekontakt med foreleser hele tiden og kunne lese hele kroppspråket deres bedre), og å ikke ta notater i timene (fordi jeg  fremdeles ikke helt får til å følge med i timen og notere samtidig). Mens lyset var arbeidsledig et par måneder etter valgkamp, og Lånekassen og universitet slo seg sammen i konkurransen om å være mest mulig vanskelig, ble jeg veldig flink til ikke å kjøpe noe som helst (bortsett fra mat, det er jo et slags nødvendig onde), og øvde meg veldig på å ikke ligge våken om nettene og bekymre meg over om vi kom til å kunne betale neste husleie. Året sluttet med at jeg gikk med vondt i magen igjen før jeg dro alene hjem til Norge for å feire jul med familie og venner (lyset  måtte jobbe og det var litt vanskelig å reise fra ham), og jeg begynte 2010 med å grue meg til å reise fra familie og venner i Norge for å dra hjem igjen til Mexico.

Men så gikk det så bra! Vårhalvåret var langt og vanskelig, men alt ordnet seg på et vis. Jeg fant mine egne venner og lærte meg de sosiale kodene jeg først var usikker på. I mai ble det overraskende Norgestur (på grunn av den svineinflunensaen, du vet), og jeg fikk en solid dose norsk vår og maistemning og dessuten med meg konfirmasjon i familien. Bryllupet gikk mirakuløst nok omtrent som vi hadde planlagt i juli. Nordmenn og meksikanere danset hele natten lang, og alle smilte hele tiden. Lysets arbeidsløshet gikk nokså fort over, og dessuten fikk vi være så mye sammen at vi nesten ble litt lei av hverandre. Det var fint. Til og med universitetet og Lånekassen ble til sist venner, noe som hadde relativt stor positiv innvirkning på livskvaliteten min. Studiene gikk til min store overraskelse helt strålende, og da jeg kunne avslutte semesteret med perfekt karaktergjennomsnitt var det den siste bekreftelsen jeg trengte for å endelig bli overbevist om at jeg valgte riktig da jeg lot økonomistudier være økonomistudier og i stedet satset på menneskerettigheter (jeg har jo tenkt til å redde verden, må vite).

Og det var kanskje oppsummeringen. Men når jeg nå ser over mangler det vesentligste, og det er følelsen jeg sitter tilbake med etter alt. Følelsen av takknemlighet, for jeg må jo være verdens heldigste person som har det så bra som jeg har det. For at utfordringene jeg har fått så langt aldri har vært større enn at jeg har klart å løse dem, og dessuten at jeg innser hvor mye jeg har lært av dem i etterkant. Optimismen som gir meg tro på at selv om det er mye galt i verden er det mulig å endre på det. Det er bare snakk om at vi må gjøre en innsats. Alle sammen.

Det beste med å bygge et nytt liv er de nye vennene

Mexico er fint. Her fra Acapulco på vestkysten.

Mai i Norge. Sol, grønne trær, bunader, trekkspill og dans på plenen.

Med lyset i mitt liv

Så giftet vi oss. De beste gjestene. God vin. Dansing hele natten.

I Mexico gjør de ting litt annerledes enn hjemme. For eksempel heter Alle Helgens-aften De dødes dag. Da ærer man de døde, peker nese av døden og omgir seg med hodeskaller. Helst laget av sukker.

1.juledag. Først danset vi så lenge vi fikk lov, siden gikk vi ut i magisk sneeventyr.

Hva er det De sier?

Spansk er desverre ikke et av de språkene som har fått høflighetsformen i andreperson luket ut med årene. Her i Mexico driver de i det minste fortsatt med den høflige  tiltaleformen De, til min store fortvilelse. Det er ikke så greit å skulle forholde seg til reglene for høflig tiltaleform for en norsk pike, og spesielt ikke så lenge disse reglene er fryktelig uklare og veldig uskrevne.

Ifølge meg selv bruker man høflighetsform for å markere respekt, for eksempel i omgang med noen som er betraktelig eldre enn deg selv, eller i omgang med ukjente. Det er greit. Jeg sier De til foreldregenerasjonen til mine jevngamle (som sier du tilbake). Med mindre jeg føler at vi er egentlig mer venner enn at vi pleier omgang kun fordi jeg tilfeldigvis kjenner barna deres, da våger jeg meg til å bruke du, men jeg er liksom alltid i tvil om det er helt greit eller ikke.

Når det kommer til serviceytere, tror jeg det er høflighetsformen som gjelder. Jeg synes i det minste det er mer komfortabel med å si De til servitører og butikkbetjening, med mindre de åpenbart er på min egen alder, eller de bruker du-formen først. De bruker gjerne du-formen på Starbucks, restauranter med en utpreget ung stil, eller i de internasjonale kleskjedene. Jeg bruker De-form med dørvakten her vi bor, men sier du til hushjelpen, som alltid svarer med “Som De vil, Frue” (det er et svar som er så formelt at jeg nok aldri kommer til å bli spesielt komfortabel med det).

De sier en tommelfingerregel er at hvis noen sier du til deg, er det greit å være dus tilbake, men jeg kommer ofte i tvil i omgang med professorer på universitet der jeg går. Jeg holder meg til du med de relativt unge professorene jeg har ukentlig kontakt med (i klassen min er det delt, størsteparten bruker du når de snakker til professorene, men noen få sier De), mens når jeg snakker med den litt eldre professoren som er leder for mastergradsprogrammet mitt, sier jeg De. Det begynte å føles unaturlig etter første gang vi var på fest sammen og han sjanglet ustø hjemover lenge før midnatt, og allerede nå har jeg lange samtaler med meg selv hvor jeg diskuterer hvorvidt jeg skal holde på høflighetsformen eller bytte over til du når jeg begynner på et av fagene hans til våren.

En argentinsk jente jeg kjenner bryr seg ikke med høflighetsformene i det hele tatt. Om det er fordi de ikke driver med slikt i Argentina, eller om det er fordi hun kan gjemme seg bak merkelappen utlending hvis noen skulle bli fornærmet, er jeg ikke helt sikker på, men jeg vurderer sterkt å benytte meg av taktikken hennes selv.

Og forresten – hvis det er noen der ute på internett som har et regelverk for bruk av høflighetsformer i Mexico tilfeldig slengende i en krok, tar jeg det i mot med stor takknemlighet.

Tante Milla

Lille Nevø ble endelig født i går, og ble entusiastisk tatt i mot av besteforeldre, tanter og onkler på sykehuset. Etter et hastekeisersnitt (av medisinske grunner. Noe som er litt…ironisk…i og med at på akkurat dette sykehuset foregår 95 % av alle fødsler ved keisersnitt, mens min svigerinne helst ville føde uten å måtte kuttes opp på midten), og en times hvile for seg selv ble min svigerinne trillet inn på sykehussuiten sin, der hele familien ventet. Meksikanere er påfallende glade i å ha mennesker rundt seg hele tiden. Eller kanskje det ikke er det at de liker det så godt, men heller at det ikke faller dem inn at det går an å ha det annerledes. Jeg tror for eksempel at hvis jeg var i samme situasjon som min svigerinne ville jeg forlange å være alene, men det var en tanke som ikke slo noen andre.

Da foreldrene fikk møte sønnen sin for første gang fire timer etter fødselen (en annen merkelig ting – det er noe inne i meg som sier at mor og barn burde få være sammen hele tiden fra fødselen av, men jeg vet ikke helt hvor jeg har det fra. I de tre dagene de skal være på sykehuset har barn og foreldre her 6 timers samvær per dag), var det omringet av søsken, foreldre og svigerforeldre, og da min svigerinne gjorde første ammeforsøk var det med assistanse fra mor, svigermor, mann og to sykepleiere.

Lille Nevø er forresten en vidunderlig liten skapning, med lys og glatt hud, bollekinn og en bitteliten munn som sutter på alt som kommer innenfor rekkevidde.

Jeg er tante tante tante.

De besteste browniesene

Jeg liker veldig godt å bake. Eller egentlig så liker jeg veldig godt å spise gode bakte ting. Siden verden er slik at det du baker selv på kjøkkenet gjerne blir veldig mye bedre enn det du får kjøpt, har jeg innsett at det er like greit å lære seg å bake selv. Det har jeg fått til ganske bra, skal jeg si det selv, og mitt bakehøydepunkt var en dag for et par måneders tid siden da jeg endelig, etter mange år med prøving og feiling, jeg kunne ta verdens beste brownies ut av ovnen.

Som jeg har kommentert tidligere ville det være nokså urettferdig for verden hvis jeg holdt disse for meg selv, så derfor er tiden kommet for at jeg deler dem med noen.

Så altså. Man tager det man haver. Det man haver er:

70 g hvetemel

1/8 ts salt

1/8 ts kanel

en håndfull valnøtter (50-80 g)

170 g kokesjokolade (dette handler jo om smak, jeg bruker en som inneholder ca 50 % kakao for det meste, men har også lagd dem med 70 % kakao. Begge deler blir veldig godt. En gang hadde jeg masse forskjellige sjokoladerester i skapet, og da ble det hele en god blanding av litt forskjellige mørke sjokoladevarianter. Den gangen ble det ekstra vellykket).

170 g smør (romtemperert)

3 egg (romtempererte)

200 g rørsukker (hvitt sukker fungerer også helt fint, men jeg liker dem best med mørkt sukker).

Ingrediensene x 2 (fra en gang jeg lagde dobbel oppskrift)

Begynn med å sette ovnen på 150 grader, og sleng inn nøttene i en form med en gang. Der skal de få stå til de er litt ristet. Hos meg tar det ca 10 minutter, men jeg bruker gassovn og den varmer seg opp ganske raskt. Prøv deg frem. Når nøttene er varme og lukter ristet, tar du dem ut og lar dem avkjøle seg. Med mindre du ikke liker nøtter. Da kan du jo lage romrosiner i stedet, men det har jeg ikke tenkt til å fortelle deg hvordan du gjør (google kan sikkert hjelpe).

Kle formen du skal bruke (ikke en stor form. En som måler ca 24 x 24 cm eller rundt der), med aluminiumsfolie, og smør folien. Jeg har en slik smørspray som jeg kun bruker til å smøre former med. Hvis du ikke har en slik kan du bruke en smørkladd, smeltet smør eller litt olje. Det er helt valgfritt.

Form kledd med aluminiumsfolie. Ta-da.

Sleng sammen hvetemel, kanel og salt og sett til side.

Det er på tide å smelte sjokolade. Detkan du gjøre i et vanlig konvensjonelt vannbad, men hvis du har mikrobølgeovn anbefaler jeg å heller bruke det. Sleng inn sjokoladen (i en skål som ikke har metall i seg), og la stå til den har smeltet. Når sjokoladen er smeltet tar du smøret (i passelige biter) opp i sjokoladen og rører til smøret har smeltet og du har en fin sjokoladerøre. Dette tar innimellom litt lenger tid enn jeg synes er gøy. Da jukser jeg litt og setter hele blandingen inn i mikroen noen sekunder for drahjelp. Til slutt ser det slik ut:

Sjokolade og smør klar for action

Nå er det på tide å blande det hele sammen. Putt egg og sukker sammen i bollen til kjøkkenmaskinen (jeg elsker min KitchenAid, du har kanskje en annen eller ingen. Ikke fortvil), og bland sammen på middels hastighet i ca 2 minutter. Daskal røren se litt lysere ut enn den gjorde helt først. Skru ned til lav hastighet, og hell i sjokoladeblandingen. La blande i ca 30 sekunder. Ha så i melblandingen og la blande i ca 30 sekunder til. Stopp maskinen selv om ikke alt hvetemelet er ordentlig blandet inn. Det fikser du selv med en slikkepott. På dette tidspunktet bør valnøttene være avkjølte nok til at du kan hakke dem uten problemer. Ha de hakkede nøttene i røren og vend inn med slikkepott.

Ha røren over i formen og sett inn i ferdig oppvarmet ovn. La stå i 50-60 minutter. Ta dem ut når de er ferdige og la dem avkjøle seg i formen. Når de er avkjølte, løft opp det hele etter aluminiumsfolien (veldig hendig, altså), og del opp i passende browniesruter. Det passer fint å spise dem med et glass kaldt melk til.

Brownies som er spist opp for lenge siden

Sinte elektrikere og dessuten småkaker

Jeg trives stort sett ganske godt i Mexico City. Unntaket har vært den siste uken som jeg har brukt på å grue meg til semesterets første eksamen i neste uke (men ikke lest spesielt mye til den), hatt mareritt om semesterets første essay som skal leveres neste uke (men ikke skrevet spesielt mye på det), og dessuten mislikt elektrikere. Helt sant.

Her i Mexico har de en merkelig økonomi, som fremstår som en lett blanding av statlige monopol og det frie markedet. Det helt frie markedet. Ville vesten-markedet. For å gjøre det enkelt for seg selv har staten ikke ett, men to statlige monopol på strømforsyning over det ganske land (hvis du nå henger deg opp i at hele poenget med monopol er at det kun er én aktør i spill, kan jeg straks berolige deg med at de to monopolene har hatt ulike geografiske ansvarsområder). Det er ingen hemmelighet at disse monopolene er hylende ineffektive, og nå har staten funnet ut at de skal legge ned det ene og gi det andre monopolet fullt ansvar og monopol for hele landet. Det gikk helt fint, så lenge staten holdt det for seg selv, men da de 42 000 snart arbeidsløse elektrikerne i det nå nedleggingstruede monopolet hørte om det gikk det ikke så fint lenger. Denne uken har altså vært preget av sinte elektrikere som har stengt ned hele bykjernen med demonstrasjoner, og gjort sitt beste for å stenge ned resten av byen ved å sabotere de elektroniske anleggene rundt om.  Og slik gikk det til at vi i leiligheten her vi bor var uten strøm og vann i 48 timer denne uken. Det var omtrent da strømmen forsvant at jeg begynte å mislike elektrikere.

Forøvrig får vi snart en liten nevø! Det skal vi feire med baby shower på søndag, og i den anledning har jeg bakt 70 småkaker formet som dinosaurer og bamser og kaniner, som jeg har glassert  og pyntet så fint jeg har fått til.  Babyer er stas. Med dette rettferdiggjør jeg dagens manglende eksamenslesing.

Cupcakesøndag!

Min oppfattelse av den perfekte søndag passer fint oppi denne esken.

mystisk eske

Montro hva den skjuler? Kan det være…nei, det er vel ikke…jo – det er cupcakes!!!

Himmelen i en rosa eske

Siden jeg oppdaget den lille caféen Cupcakes by Tom i en liten gate rett i nærheten her jeg bor, har søndagene mine fått en merkbar oppgradering. Nå skal jeg lage cappuccino og dytte i meg cupcakes. God søndag!

Lørdag

Vi bor i et nokså trygt og relativt hyggelig område sentralt i Mexico by. Jeg synes aldri det er spesielt skummelt å gå alene i gatene rundt her, uansett tid på døgnet, og det har aldri falt meg inn at vaktuniformen som gjør at dørmennene i bygningen her vi bor ligner litt på politimenn, skal være noe mer enn en litt pretensiøs utkledning.

Det var før jeg kom hjem i kveld og fant dørmannen bevæpnet med tåregass og balltre i det han var i ferd med å kaste ut to prostituerte og halliken deres fra bygningen. Det vesle følget ville ikke gå ut frivillig (for de hadde ikke blitt betalt, forstod vi av skrikene som utgjorde samtalen), og valgte i stedet å engasjere vakten i en timeslang krig i foajéen.

Senere på kvelden ringte det på døren hos oss, og utenfor stod mannen hvis leilighet de tidligere omtalte personene var blitt kastet ut av og ville forklare situasjonen. Det prøvde han på akkurat så lang tid det tok meg å be ham om at han er forberedt på å betale for seg neste gang han drar med seg ekstra underholdning hjem (det er ikke det at jeg ikke setter pris på litt drama i hverdagen, men dette var litt i overkant). Så satte han opp et snurt ansiktsuttrykk og gikk sin vei.

Jeg føler at jeg burde avslutte med en snedig bemerkning om kveldens hendelser, men jeg tror heller jeg skal sove litt. Forøvrig kan jeg informere om at jeg etter år med tålmodig prøving og feiling, og nitidig utforsking av stadig nye brownieoppskrifter endelig har funnet ut hvordan jeg lager den p e r f e k t e brownie. Helt sant. Nå tviler jeg på at de som er på søken etter denne hemmeligheten henger spesielt mye inne hos meg, men når jeg først har gjort denne oppdagelsen ville det jo være fryktelig smålig om jeg holdt det for meg selv, så en dag snart blir det bakeblogging. Brownies, hurra.

Meningen med det hele

Det er veldig annerledes å studere på mastergradsnivå på mitt nye meksikanske universitet enn det var å ta en bachelorgrad på Universitetet i Oslo. For eksempel går jeg i en fast klasse på 12 studenter i stedet for å sporadisk dette innom forelesninger med 200 stykker, foreleserne kan navnet mitt (i løpet av fire år på Blindern hadde jeg til sammen to professorer som visste hvem jeg var) og i stedet for at karakteren kun bestemmes av en 3-timers eksamen på slutten av semesteret, skal jeg vurderes på grunnlag av flere essays, to eksamener og dessuten deltakelse i timene. Deltakelse i timene! Ikke hvorvidt jeg møter opp eller ikke, men om jeg bidrar i diskusjonene, har refleksjoner rundt tekstene jeg leser og får til å formidle dem på en god måte.

Det er en helt ny verden, og jeg tror jeg liker det ganske godt.

Mastergraden jeg har tatt fatt på er forresten i menneskerettigheter. “Studerer du menneskerettigheter i Mexico?”, spør folk. Også ler de litt for seg selv og lurer på hvorfor jeg har bestemt meg for å studere menneskerettigheter der staten ikke bryr seg stort om dem og størstedelen av befolkningen ikke engang vet at de eksisterer.

Jeg tenker at nettopp derfor er det enda viktigere med kompetanse om menneskerettigheter i Mexico enn det er i Norge. Også tenker jeg at med det jeg lærer kan jeg kanskje bidra til å gjøre verden litt bedre. Og jeg tror at det er det som er målet. At den dagen jeg er borte er verden et litt bedre sted, fordi jeg en gang fantes. Jeg tror ikke jeg skal be om så mye mer enn det.

Å beholde roen

Jeg er ganske flink til å forholde meg rolig til ting. Jeg tror jeg fant ut lenge før jeg kan huske at panikk ikke løser noen problemer, men at hvis man tar for seg et problem etter det andre vil man vanligvis finne en slags løsning på dem alle. Det med å ikke få panikk er veldig fint å ha i bakhodet når bankkontoen er tom, Lånekassen ikke vil gi studiestøtte før alle papirer er i orden og skolen man går på synes Lånekassens papirkrav er tullete og sier plent nei til å skrive dem. De siste ukene tror jeg at jeg har brukt langt mer tid på å gå fra kontor til kontor på universitetet for å krangle med stadig nye byråkrater, på datasalen for å krangle med scanneren, på internett for å krangle med Lånekassens datasystem (det tar ikke i mot dokumenter på over 500 KB, sier det, så jeg har sørget for at alle papirene jeg må sende inn er mindre enn 500 KB. Det det ikke sa noe om på forhånd er at dokumentene mine på 491 KB og 495 KB også er for store. Dustesystem), enn det jeg har brukt på å faktisk studere.

Og å studere tar fryktelig mye lengre tid på spansk enn på norsk eller engelsk, har jeg funnet ut. Jeg må plutselig beregne dobbelt så lang tid per side jeg leser som det jeg er vant med fra gode gamle UiO, og ligger lenger bak i pensum enn jeg er fortolig med.

Men som sagt – det gjelder å ikke få panikk.