Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for november, 2008

På avstand

Det jeg sa: Jeg ringer…bare for å si at jeg er glad i deg.

Det jeg ville si: Jeg ringer fordi at jeg trengte å høre stemmen din akkurat nå. Jeg vet jeg ikke er verdens beste kjæreste hele tiden og at jeg akkurat nå er litt vanskelig å ha med å gjøre. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje fordi det er eksamenstid og jeg bor på lesesalen. Kanskje fordi det er mer enn tre måneder siden sist vi så hverandre. Kanskje fordi det blir mindre dagslys for hver dag som går og fordi det er kaldt ute. For hver dag som går blir det vanskeligere når du ikke er ved siden av meg, der du hører hjemme, og i stedet for å bli varm og myk og fantastisk når vi endelig snakker sammen er det som om jeg til ære for deg finner frem alle piggene jeg har gjemt inne i meg og skyter dem avgårde ved hver minste anledning.

Så…jeg ville si at jeg er lei meg – at jeg skal bli flinkere. At de siste 35 dagene som er igjen før vi bor sammen igjen skal jeg skrive kjærlige små e-poster hver dag og vente smilende på skype når vi har tid til å snakke sammen. Men da du tok telefonen og ikke hørtes glad ut for at det var jeg som ringte, så fikk jeg det ikke helt til. Alt jeg hadde tenkt til å si satt seg fast i halsen og til sist klarte jeg bare å si den ene setningen. Men det er den som er viktigst. Så får jeg heller ringe tilbake i morgen.

Advertisements

Read Full Post »

Vi var 200 studenter som hadde slitt oss gjennom det første store skumle økonomiemnet på samfunnsøkonomistudiet. Innføringsfagene høsten før var lett oppvarming til dette. Vi snakker 10 timer undervisning i uken, ved siden av egenstudier og en karakter som skulle utgjøre 2/3 av karakterene det semesteret. Jeg hadde vært ivrig del av kollokviegrupper, brukt mye mer enn det uttalte målet på 37,5 timer i uken på universitetet og da eksamensdagen i mai endelig kom, satt jeg klar i eksamenslokalet, breddfull av den nervøse selvtilliten som følger med å kunne pensum frem og tilbake etter fire måneders daglig pugging.

I det oppgavene ble delt ut senket eksamensstillheten seg over lokalet, og den tidligere nevnte eksamensnervøsiteten (på dette tidspunkt uten selvtillit), steg ukontrollert helt til jeg satt med mitt eget eksemplar på pulten foran meg. Deretter gikk det bare nedover. Jeg leste gjennom oppgaven én gang. Så leste jeg gjennom oppgaven én gang til. Jeg bladde tilbake til forsiden for å lese emnekoden på nytt og fikk bekreftet at jeg faktisk hadde møtt opp til riktig eksamen. Rundt meg enset jeg fortvilte ansikter i det jeg en siste gang leste gjennom oppgaven og igjen kunne konkludere at jeg ikke skjønte noe_som_helst.

Jeg kom meg på et vis gjennom eksamen den dagen. Etter å ha kontrollert at jeg faktisk hadde klær på meg (for det er jo litt bortkastet å slite med eksamensløsning, hvis man egentlig bare har havnet midt oppe i et «åh-nei-jeg-er-på-skolen-og-har-glemt-å-ta-på-meg-klær»-mareritt), regnet jeg som best jeg kunne på formlene som var satt inn blant all teksten jeg ikke skjønte noe som helst av, og som ved et mirakel ikke bare stod jeg på eksamen, jeg klarte også hårfint å dra meg over laveste godkjente karakter. Eksamensfesten den kvelden var ganske laber og av typen «nå drikker vi for å glemme, dere», og heldigvis har det stort sett gått bedre med meg og eksamener siden den gang.

Og alt dette for å si at i dag brakte eksamenstiden løs igjen for fullt. Om tre uker har jeg en bachelorgrad!

Read Full Post »

Katedralen i Mexico by

Katedralen i Mexico by

Bildet over er tatt bak katedralen i sentrum av Mexico by, rett etter mørkets frembrudd. Jeg liker at det ser ut som at jeg har tuklet masse med det i bilderedigeringsprogrammer, uten at jeg har gjort noe annet enn å justere kontrastene litt. Den kvelden jeg tok det var magisk. Av og til er Mexico en spøkelsesby.

Read Full Post »

Mellomspill

I ettermiddag har Damien Rice sunget for meg mens jeg har derivert og maksimert utilitaristiske velferdsfunksjoner. Jeg har satt ny personlig rekord i drikking av grønn té (mon tro hvor mye som skal til før man får téforgiftning?), og innimellom har jeg spist en klementin eller et eple mens jeg har danset for meg selv på kjøkkenet til salsamusikk bare jeg kan høre. Om fire uker har jeg en bachelorgrad. Om seks uker reiser jeg over et verdenshav for å leve et eventyr. Jeg krysser fingrene for en lykkelig slutt.

Read Full Post »

Før jeg ble meg

Jeg levde livet mitt til et soundtrack som bestod av Radiohead, Kent og Muse. I notatbøkene mine skriblet jeg sangtekster og limte inn bilder som passet til. Dette var på den tiden jeg fikk min første mobiltelefon. Jeg sa farvel til en kjæreste og til den neste jeg hadde sett meg ut skrev jeg SMS med sangsitater i.  «The words you say echo in my head», tastet jeg og stupte på hodet ut i den villeste og mest destruktive kjærlighetsopplevelsen jeg har hatt i mitt liv. «You should be the one I always loved», skrev jeg i et brev to år senere, da jeg innså at det ikke kunne vare lenger.

Jeg prøvde å passe inn blant menneskene rundt meg. Lærte navnene på band som egentlig ikke interesserte meg og gikk på konserter i svarte klær. Jeg lærte meg å spille trommer, gitar og bass for å kunne spille i band jeg også. «I wish I was special», gråt en stemme i hodet mitt, og jeg ble vegetarianer fordi det virket som en riktig og lur ting å gjøre, jeg sluttet å drikke alkohol i det jeg ble 18 – da var det lov og ikke spesielt spennende lenger.

Jeg møtte mennesker som er blitt blant de viktigste i livet mitt. Vi prøvde å finne oss selv alle sammen, og innså ikke at det vi egentlig prøvde på var å bli som alle andre. Vi demonstrerte mot krigen i Irak, vi diskuterte bøker bare noen av oss hadde lest, vi tok bilder av hverandre mens vi lo og gråt og lagde syklubb der vi sydde våre egne klær. Vi leste Ringenes Herre høyt for hverandre og av og til lå alle sammen i en haug på gulvet mens Sigur Rós hvisket eventyr til oss på et språk som ikke finnes. Vi skulle nok vært emokids, men da jeg var 18 var det ingen emokids, rett og slett fordi ingen hadde kommet på å kalle noen det ennå.

Jeg er ikke vegetarianer lenger, og etterhvert har jeg begynt å drikke vin og rom igjen også. Det er mange år siden sist jeg tok i en trommestikke og selv om jeg tar bilder fremdeles har jeg ingen illusjoner om å være noen stor fotograf. Jeg fremkaller ikke bildene mine selv lenger heller. Jeg er glad jeg ikke lenger trenger å pugge bandnavn eller gå med svarte klær fordi jeg vil passe inn, og jeg bruker ikke lenger halvparten av energien min på å være redd for at ingen noensinne vil være glad i meg, eller at jeg aldri kommer til å få noen nye venner og at de jeg har kommer til å gå lei av meg snart.

Jeg er glad jeg ikke er 18 lenger, men av og til savner jeg å ligge i en haug på gulvet og bare være. Sammen.

Og av og til skriver jeg fremdeles linjer fra sangtekster som SMS.

Read Full Post »