Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2008

Jeg pakker alt jeg eier ned i esker, bager, kofferter og søppelsekker og håper at resultatet på magisk vis til sist skal passe inn i British Airways sine (ganske romslige) bagasjekrav.

Jeg har samlet ganske mange eiendeler i løpet av min beskjedne levetid, og til tross for at jeg gjør mitt beste for å bli kvitt alt overflødig hver gang jeg flytter, har jeg åpenbart ikke vært flink nok. Fremdeles eier jeg alt for mange ting. Ting jeg ikke trenger, ting jeg aldri kommer til å bruk for igjen og ting jeg kanskje aldri hadde bruk for til å begynne med, men som jeg likevel ikke helt vet hva jeg skal gjøre med annet enn å ta med videre.

Jeg pakker sammen alt jeg eier, og alt som ikke kastes eller gis bort skal snart pakkes opp igjen i et helt annet land på et helt annet kontinent.

Å grueglede seg: å både grue seg og glede seg på samme tid.

Advertisements

Read Full Post »

Pål

Jeg satt på huk på fortauet og gjennomsøkte den store vesken min i søken etter den lille vesken, med håp om å finne mobiltelefonen min i prosessen, da jeg ble var et par føtter som hadde stoppet rett foran meg.

«Har du noen småpenger å avse?», spurte en myk stemme, og da jeg tittet opp så jeg rett inn i de slitne, men muntre, øynene til en spinkel skjeggete mann kledd i en slitt dunjakke.

Hvis det er noe jeg har mye av etter en av dansekveldene mine, er det gjerne småpenger, så jeg lette frem en liten neve veksel og rakte dem til ham.

«Du er den første som har sett meg i dag», sa han, idet han tok mot pengene.  Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet mens jeg tenkte på alle gangene jeg i løpet av julehandelen har løpt forbi medmennesker som har bedt om min hjelp på gaten, uten å verdige dem et blikk en gang. Jeg har ikke alltid penger å avse, eller tid til å stoppe, men et blikk som annerkjenner en annens eksistens og kanskje et smil koster ingenting. Hverken tid eller penger.

Han heter Pål og er bostedsløs. Mens jeg ventet på nattbussen holdt han meg med selskap, mens vi snakket om verden, om kjærligheten, om fattigdom og om hvordan ting ikke alltid går slik man hadde tenkt. Da bussen min til slutt kom, fikk jeg en klem med ønske om en god jul. Pengene han fikk av meg, betydde kanskje at han hadde mulighet til å skaffe en kopp kaffe, men jeg tror opplevelsen av å bli sett av noen var mye viktigere.

Det er snart jul, og i den anledning håper jeg at du, internett, husker på alle de som har det litt vanskeligere enn deg selv. Gi bort et smil til de du møter – sørg for at du ser menneskene rundt deg. Og hvis du har noen timer å avse i det nye året håper jeg du vil vurdere å melde deg som frivillig hos Fransiskushjelpen, som driver oppsøkingstjenester på gaten, og som hver eneste dag ser de som trenger å bli sett mest.

Read Full Post »

På flytur

«Har du vondt?», spurte lampen som svevet over meg.

Jeg prøvde å se meg rundt der jeg var, men tunnellene jeg fløy gjennom var glatte og sykehushvite og hver gang jeg forsøkte å fokusere på detaljer gled de unna som røyk.

«Vondt?», tenkte jeg for meg selv. Konseptet smerte betyr lite når man ikke er sikker på om man har noen kropp å knytte den til.

«Milla. Har du vondt?», lød det igjen. Denne gangen kom det ikke bare fra lampen. Også de selvlysende veggene og det kroppsløse smilende hodet til mannen jeg skal gifte meg med stemte i.

Jeg ga opp å definere begrepet for meg selv og presset frem et slags nektende grynt i håpet om at omgivelsene skulle slutte å bråke, så fortsatte jeg flyturen gjennom mitt eget hvite univers. Kroppen min var fjern for meg – en slags tung og ubrukelig masse som det kjentes bedre å ikke forholde seg til. I omgivelsene som gled forbi i høy hastighet så jeg universet, jeg så mening og alt føltes helt riktig.

«Har du vondt?», kom det igjen. Denne gangen identifiserte jeg kilden som en gylden kule, som minte meg vagt om hodet til legen som satte en sprøyte på meg før jeg fant mitt nye univers. For timer siden, dager siden, år siden – det er vanskelig å anslå tid når man svever gjennom hvite tunneller.

I dag var jeg prøvekanin i smerteforsøk med et stoff som heter ketamin. Rus på sprøyte er noe jeg aldri har planlagt å prøve (og ærlig talt var jeg helt sikker på at jeg skulle få placebo i dag), og så lenge jeg var på min psykedeliske flytur var det helt greit. Bakrusen rett etterpå var dog utrolig kjedelig og jeg kommer aldri til å ønske å ta noe lignende igjen – stoffer som tar fra meg kontrollen over meg selv skremmer nemlig vannet av meg.

Men flytur…flytur var bra.

Read Full Post »

Bedre og bedre år for år

Jeg blir eldre. Og selv om tallene etterhvert blir så høye at jeg helst ikke vil si dem – nesten ikke hviske dem en gang, så får jeg det hele tiden bedre. Så langt har hvert år hvert bedre enn det forrige. Jeg liker meg selv bedre, liker verden bedre, liker alle menneskene rundt meg bedre for hver vinter som går.

Og det gjør meg litt redd. For hvor lenge kan det fortsette å gå oppover? Kan det være slik at livet mitt virkelig kan fortsette å være en alltid stigende lykkekurve, eller bør jeg begynne å passe meg litt?

Men jeg har fått blomster og sjokolade, jeg har fått overraskelsesfest, forsikringer om at jeg fortsatt ser ung ut (tross mine 25 år) , minst tusen meldinger og telefonsamtaler, og jeg har kommet til at jeg liker ganske godt å fylle år (selv om jeg altså ikke tør si hvor gammel jeg er lenger), og at jeg ikke orker å være redd. Jeg skal fortsatt lever etter antagelsen at hvert år kommer til å bli bedre enn det foregående, og slik tror jeg at det blir.

Nytt år nye muligheter! Og snart er det jul.

Read Full Post »

Heldig

Det er lørdag, det er perfekt skiføre ute og om noen måneder gifter jeg meg med min beste venn. Da skal denne sangen, sunget av Jason Mraz og Colbie Caillat være med. God helg, internett!

Read Full Post »

Den skadede

«Du sa du ville legge meg i en eske med bomull og bære meg rundt i lommen din», sa han, mens han dultet borti meg med en vottekledd hånd og så på meg med verdens grønneste øyne.

«Jeg skulle blåse inn såpebobler til deg», svarte jeg. «Så du kunne leke med dem og være glad».

«Også sa du jeg har pene øyne», fortsatte han.

«Du har det», mumlet jeg. «Kanskje verdens peneste».

Vi ble litt forlegne begge to og så ned. Jeg dultet ham tilbake. Han la en arm rundt skulderen min og ga ryggen min en kort klem.

«Og at jeg lukter godt selv om jeg røyker».

Jeg lente meg mot halsen hans og forsøkte å fange lukten jeg husket fra lenge siden. Da jeg fant den fulgte det ingen minner med. Ingen glemte følelser. Ingen bilder av andre ganger jeg gjorde det samme.

Han trakk den grønne luen lenger ned over krøllene sine og reiste seg for og gå. Jeg fulgte ham med blikket til han var ute av syne, mens lettelsen seg inn over meg. Tusen bomullskledde esker med såpebobler i ville ikke kunne redde ham fra seg selv, men likevel er det alltid noen rundt ham som prøver.  Det er godt å vite at det er lenge siden det var meg.

Read Full Post »

mirakel har skrevet om Om heroin på resept. Et forslag som Venstre ligger an til å foreslå i sitt stortingsvalgprogram for 2009 og som  helseminister Bjarne Håkon Hanssen denne uken har tatt opp til debatt. Jeg applauderer helseministeren og er uenig med mirakel.

Det er på høy tid at det tenkes nye tanker rundt behandling av tunge rusmisbrukere. Norge har mellom 11000 og 15000 sprøytenarkomane og i fjor registrerte Kripos 244 dødsfall relatert til narkotika. Bak disse tallene skjuler det seg, spesielt når man også tar pårørende med i betraktning, et enormt antall tragiske menneskesjebner som til sammen utgjør et samfunnsproblem vi rett og slett ikke kan overse.

Spesielt heroinavhengige har dårlige forutsetninger. Køene til Legemiddelassistert Rehabilitering (LAR), som omfatter blant annet behandling med subutex og metadon, er lange og kravene som stilles for å få slik behandling er strenge. Lettere tilgang til LAR og dessuten et opplegg rundt LAR som er mer fleksibelt enn i dag, er del av det jeg mener må gjøres. I tillegg er det i dag enkelte som får innvilget LAR-behandling og som likevel opplever at det ikke er nok. Det er disse som kan ha nytte av heroin på resept, eller heroinassistert behandling.

Forsøk med heroinassistert behandling fra Danmark og Sveits viser formidable resultater – både for den enkelte pasient og for samfunnet. Der det offentlige tilbyr heroinassistert behandling mister organisert kriminalitet markedsgrunnlaget som tunge heroinmisbrukere tidligere utgjorde. Mindre etterspørsel fører til at tilbudet kveles og at det illegale heroinmarkedet forsvinner. Dermed også finansieringen til en rekke andre kriminelle aktiviteter. Og suksesshistoriene er mange; i Zürich sank nyrekrutteringen til heroinmiljøet med 82% etter at byen innførte heroinassistert behandling. I Tyskland, der syv byer har innført prøveprosjekter med heroinassistert behandling, har overdosedødsfall sunket med 40 prosent. Samtidig trenger ikke lenger de som får behandling gjennom det offentlige å finansiere rusforbruket sitt, det være seg gjennom kriminalitet, tigging eller prostitusjon. Slik reduseres også narkotikarelatert kriminalitet.

Å åpne for heroinassistert behandling i Norge vil selvfølgelig ikke si at at man skal stikke en heroinsresept i hånden på alle som vandrer inn på et legekontor og ytrer ønske om det. Heroin må være et alternativ til den LAR-behandlingen som tilbys i dag. Et tilbud som må utvides betraktelig og som må gjøres mer fleksibelt. Behandlingen som gis skal heller ikke være evigvarende – den må følge en realistisk og målrettet nedtrappingsplan, med færre doser over gitte tidsrom og mindre doser av gangen.

Jeg mener at hvor godt et samfunn er kan måles ut fra hvordan det behandler sine svakeste. Å åpne for heroinassistert behandling handler om å gi enda flere rusmisbrukere, noen av de svakeste blant oss, en ekstra sjanse. Det synes jeg alle mennesker fortjener.

Read Full Post »

Older Posts »