Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘den kjærleiken’ Category

Valgkamp II

Mannen i mitt liv: Kjære…er det slik at vi trenger å bruke alle pengene vi har satt av til bryllupsfesten på bryllupsfesten?

Milla: Ja.

Mannen i mitt liv: Alt sammen, helt sikkert?

Milla: Ja.

Mannen i mitt liv: Kan vi ikke bruke littebittegrann av det på valgkampen?

Milla: Nei.

Og det verste er at jeg ikke er overrasket. Bil skal jeg alltids klare meg uten, men bryllupet mitt får du aldri!

Reklamer

Read Full Post »

Vi gifter oss i morgen. Jeg og mannen i mitt liv. Vi gifter oss.

Det vil si – vi gifter oss på ordentlig i juli. Det vil si at det er da vi skal ha stort bryllup på verdens vakreste hacienda, og det er da familie og venner kommer flygende inn fra Norge for å være med på festen og se presten (katolsk, for jeg har ikke funnet noen protestantisk prest, og når jeg kjenner etter betyr ikke forskjellen så mye for meg), erklære oss for ekte ektefolk og slik prester driver med. Og da kommer jeg til å være ordentlig gift.

Men…vi må også ha en seremoni med en dommer der vi skriver under på papirer og blir offentlig gift, og fordi det lønner seg av migratoriske årsaker (det er ikke bare i Norge det er vanskelig å være innvandrer, har jeg funnet ut), har vi bestemt at vi skal få unnagjort denne seremonien så fort som mulig, og det er altså i morgen.

Og jeg har tenkt at den ikke betyr så mye, denne seremonien. Jeg har tenkt at det ordentlige bryllupet mitt er i juli, og at det uansett ikke er disse datoene som betyr noe. De virkelig store dagene er jo den dagen vi møtte hverandre, dagen vi bestemte oss for å satse på hverandre, dagen han fløy over Atlanterhavet på overraskelsesbesøk for å spørre om jeg ikke kunne tenke meg å være sammen med ham resten av livet. Så jeg har sagt at det er greit at familien vår (hans), på denne siden av havet er med på seremonien, og jeg har sagt at det er greit at vi skåler i champagne etterpå, og jeg har sagt at det er fint at vi spiser middag alle sammen og har en fest etterpå.

Men jo nærmere dagen kommer, desto mer tenker jeg på alle de som ikke kommer til å være der. Og enda en gang innser jeg at ting har det med å bli litt vanskeligere enn jeg trodde på forhånd.

Read Full Post »

I skapet

«Milla», sukket han oppgitt, og banket på døren igjen. «Det er virkelig på tide at du slipper meg inn».

Jeg satt sammenkrøpet inne i et av skapene på vårt store, tomme, og dessuten godt låste, soverom, som enda ikke var klart til å sove i. Av og til vil jeg bare gjemme meg for verden, være stille for meg selv og stirre inn i en vegg, og skap egner seg ypperlig til slik gjemming. Det er bare det at det ikke alltid passer veldig godt for de rundt meg når jeg plutselig får behov for å være alene. Spesielt når de rundt meg består av et stykk mannen i midt liv, som en stund før hadde vært i feil ende av et av mine beste forsøk på å drepe med blikket noensinne. Han var dessuten ganske forvirret. Altså, hvem løper egentlig og gjemmer seg i et skap etter førskolealder?

Han stod utenfor og banket på soveromsdøren. Jeg gjemte meg inne i et av skapene med tårer i øynene og vurderte mulighetene for å få flybillett tilbake til Norge på en halvtimes varsel.

Det ordnet seg til sist. Jeg kommer nok ikke til å kjøpe noen flybillett på en stund, soverommet er ikke tomt lenger, og skapene er for fulle til å gjemme seg i. Men altså. Da jeg forsøkte å lure meg selv til å tro at det kom til å være en lett sak å reise sin vei for alltid (eller i det minste på ubestemt tid), tok jeg altså feil.

Read Full Post »

På avstand

Det jeg sa: Jeg ringer…bare for å si at jeg er glad i deg.

Det jeg ville si: Jeg ringer fordi at jeg trengte å høre stemmen din akkurat nå. Jeg vet jeg ikke er verdens beste kjæreste hele tiden og at jeg akkurat nå er litt vanskelig å ha med å gjøre. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje fordi det er eksamenstid og jeg bor på lesesalen. Kanskje fordi det er mer enn tre måneder siden sist vi så hverandre. Kanskje fordi det blir mindre dagslys for hver dag som går og fordi det er kaldt ute. For hver dag som går blir det vanskeligere når du ikke er ved siden av meg, der du hører hjemme, og i stedet for å bli varm og myk og fantastisk når vi endelig snakker sammen er det som om jeg til ære for deg finner frem alle piggene jeg har gjemt inne i meg og skyter dem avgårde ved hver minste anledning.

Så…jeg ville si at jeg er lei meg – at jeg skal bli flinkere. At de siste 35 dagene som er igjen før vi bor sammen igjen skal jeg skrive kjærlige små e-poster hver dag og vente smilende på skype når vi har tid til å snakke sammen. Men da du tok telefonen og ikke hørtes glad ut for at det var jeg som ringte, så fikk jeg det ikke helt til. Alt jeg hadde tenkt til å si satt seg fast i halsen og til sist klarte jeg bare å si den ene setningen. Men det er den som er viktigst. Så får jeg heller ringe tilbake i morgen.

Read Full Post »