Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Mellomspill’ Category

Tekopper og sol

Det er vår, virkelig vår, og det ligner veldig på det jeg hele livet har vært opplært til å kalle sommer. Heldigvis er jeg ikke så nøye på begreper og slikt alltid, så jeg går med på at det er vår, smører et ekstra lag med solkrem i ansiktet og går ut i det fine været. Om våren går man nemlig ut i det fine været, det har jeg lært hjemme der på den andre siden av Atlanterhavet. Der har man brunost og saltlakris og dessuten friskt og kaldt vann fra springen. Her har jeg ingen av delene, men jeg har vår, varm asfalt og sommerfugler og innimellom er det også helt greit.

Jeg prøver å bli meksikansk så godt jeg kan. Nå har jeg prøvd i tre måneder, men jeg synes fremdeles ikke taco er spesielt godt og hver dag forbanner jeg spanske verbformer som ikke alltid helt vil samarbeide. Jeg spiser ikke taco fordi jeg ikke tåler lukten av bearbeidet mais og hvert verb har noe slikt som 17 eller 18 tider i tillegg til 6 bøyninger i hver tid, og jeg har taket på det, jeg har hatt taket på det lenge, men fremdeles er jeg ikke helt der jeg bør være.

For noen dager siden skalv jorden. Jeg satt i solhjørnet mitt i stuen helt uten sol, for det var midt på natten og resten av byen sov. I det minste de delene av byen som noen gang sover. Plutselig var det som om jeg fløy, underlaget mitt var ikke spesielt fast lenger og først da jeg la merke til lampene som svingte fra side til side og bråket fra persiennene som slo mot hverandre skjønte jeg at det var et jordskjelv. Da var det allerede over og siden da har jorden for det meste holdt seg på plass der den skal være.

Jeg drikker grønn té, slik jeg pleier, spiser kornblanding til frokost og steller med orkidéen min. Det er mange hverdager i Mexico. Jeg tror jeg liker det.

Reklamer

Read Full Post »

Den skadede

«Du sa du ville legge meg i en eske med bomull og bære meg rundt i lommen din», sa han, mens han dultet borti meg med en vottekledd hånd og så på meg med verdens grønneste øyne.

«Jeg skulle blåse inn såpebobler til deg», svarte jeg. «Så du kunne leke med dem og være glad».

«Også sa du jeg har pene øyne», fortsatte han.

«Du har det», mumlet jeg. «Kanskje verdens peneste».

Vi ble litt forlegne begge to og så ned. Jeg dultet ham tilbake. Han la en arm rundt skulderen min og ga ryggen min en kort klem.

«Og at jeg lukter godt selv om jeg røyker».

Jeg lente meg mot halsen hans og forsøkte å fange lukten jeg husket fra lenge siden. Da jeg fant den fulgte det ingen minner med. Ingen glemte følelser. Ingen bilder av andre ganger jeg gjorde det samme.

Han trakk den grønne luen lenger ned over krøllene sine og reiste seg for og gå. Jeg fulgte ham med blikket til han var ute av syne, mens lettelsen seg inn over meg. Tusen bomullskledde esker med såpebobler i ville ikke kunne redde ham fra seg selv, men likevel er det alltid noen rundt ham som prøver.  Det er godt å vite at det er lenge siden det var meg.

Read Full Post »