Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Mexicobyliv’ Category

Millas jul del 3

Juleaften nærmer seg i voldsomt tempo, selv om det ikke akkurat lyser julestemning av gatelivet her jeg bor. Her er det hverken julegater, sne eller spesielt mange nisseluer i sikte. Solen skinner som om den ikke engang har lagt merke til at det er desember, som vanlig inspirer de 22 gradene dagen nå har varmet seg opp til at fotgjengere har ikledd seg alt fra shorts og singlet (turister, det er ingen andre enn turister som går i shorts og singlet i hele Mexico City), til boblejakke, og det er nesten så man kunne glemt hele julen, hadde det ikke vært for at Starbucks er seg sitt samfunnsansvar bevisst og samvittighetsfullt stiller med hele tre spesielle julekaffer, og dessuten spesiallagde julepappkrus med isbjørner og tinnsoldater på.

Men jeg er glad for å kunne melde at jeg nå endelig har klart å bryte ut av juleapatien og at jeg nesten er i mål med å lage Mexicojul for Vesletrollet, Lyset i Mitt Liv og meg selv! Hurra og halleluja! Tenk så trist det hadde vært om det ikke ble jul i år. En bitteliten kalkun (bare 6 kg) er kjøpt inn til julemiddagen og ligger nå i kjøleskapet til tining. Det ser forøvrig ut som at det blir en litt større julemiddag enn jeg hadde tenkt og at vi i stedet for 3 voksne og et lite troll, blir 12 stykker til middag, og da er jo egentlig en bitteliten kalkun på bare seks kg kanskje i underkant av ønsket tilgjengelig matmengde. Jeg har store planer om å kompensere med enorme mengder tilbehør, dessert og dessuten julebakst. Det var en digresjon. Unnskyld. I tillegg til kalkunen er nå også treet ikke bare på plass i egen høye og svært skjeve person, det er nemlig også pyntet! Til de her i verden som mener at når treet har problemer med å bære vekten av sin egen pynt, er det muligens på tide å revurdere mengden ornamenter, vil jeg bare si med en gang at dere tar feil og at dette er en helt usaklig kommentar som jeg ikke under noen omstendigheter har tenkt å ta til meg. Millas juletremotto er fra og med desember 2011: MORE IS MORE! Treet har fått omtrent 1000 lys og noe sånn som 100 julekuler på seg (men ikke en eneste hjemmelaget julekurv, da det viser seg at vesletrollet motsetter seg barnearbeid), og jeg synes i grunn det er blitt riktig fint, selv om det altså er fryktelig skjevt, jeg ikke har funnet glitter til å ha på det og heller ingen stjerne til å ha i toppen. Jeg har tatt et bilde med telefonen min, som absolutt ikke yter det noen form for rettferdighet:

Millaxicojuletreet i all sin prakt

I tillegg har jeg begynt å bake, og det er julerelatert fordi jeg baker klippekranser som jeg gir bort, i serien «budsjettvennlige julegaver». Med tørre julekakesorter ligger jeg heller dårlig an. Jeg vurderte litt å lage pepperkaker (kanskje til og med et pepperkakehus!) eller peppernøtter, men sirup er visst en viktig ingrediens i tilberedelsen av pepperting og det har jeg ikke funnet i Mexico (og jeg vet ikke hva jeg eventuelt kan bruke i stedet). Berlinerkranser kommer fra Norge på lillejuleaften og krumkakejern har jeg ikke, så jeg tenker at med de syv sortene kan det egentlig være det samme.

Er julen allerede i havn i Millas Millaxico? Men hva med tre nøtter til Askepott? Og risengrynsgrøten? Er Milla blitt så meksikansk at hun helt har glemt å lage gløgg? Denne julethrilleren er ikke over før julen er det.

Read Full Post »

Plutselig tilbake

Dagene går i hverandre. Innimellom skjer det så mye at jeg ikke har tid til å sette meg ned og samle tankene for å skrive, andre gangen skjer det så lite at jeg ikke skjønner hva jeg skulle skrive om. Eller kanskje ikke lite, men ikke akkurat så mye nevnverdig.

Jeg var i Norge, kom hjem fra Norge, det ble bestemt at vi likevel ikke selger bilen (neste gang tror jeg nok jeg blir konsultert først). Vi hadde et jordskjelv, det tredje på 5 måneder, men dette var mye kraftigere enn de andre og mye mindre hyggelig. De andre har vært myke, som om jorden har strukket litt på seg etter å ha sovet litt for lenge. Dette var skummelt, hardt og hakkete og ville ikke ta slutt. Dette var sinnajorden som ikke ville ha noen by på seg lenger. Ingen skade skjedd, men strømmen gikk og vi var uten telefonforbindelse lenge. Det ekstra skumle med jordskjelv er at selv om alt går fint akkurat der du er, kan det fort hende at den andre halvdelen av byen har falt sammen. Det skjedde ikke denne gangen, heldigvis. Jeg har forøvrig planlagt at det skal det aldri heller.

Det skjedde plutselig at jeg fikk jobb en dag. Noen trengte noen til å skrive en rapport og lage en presentasjon om norsk økonomis utvikling siden man fant olje for noen år siden og til i dag, og møtte tilfeldigvis på lyset i mitt liv som i all beskjedenhet kunne fortelle at ikke bare er han gift med en norsk kvinne, men denne kvinnen er tilfeldigvis også nesten verdens beste økonom, så hvorfor ikke spørre henne? Denne noen ringte meg og spurte hvor mye penger jeg ville ha for å gjøre jobben, og da han sa at tidsfristen var på 20 timer krevde jeg så masse penger i honorar at jeg var sikker på at han skulle si nei. Til min store overraskelse sa han ja, og jeg ble sittende hele natten og skrive rapport helt til jeg kunne levere inn noe jeg faktisk kunne stå inne for bare 16 minutter etter deadline. Ikke bare betalte de meg samme dag og var fornøyd med rapporten og presentasjonen, nå vil de sannelig også at jeg skal reise ut til havet der de holder til og være med på konferanse. Dessuten trenger de etterhvert en politisk økonomisk rådgiver. Om jeg ikke kunne være interessert i noe slikt? Jeg føler meg litt som en veldig liten jente som har jukset meg til å leke med de store barna, men jeg håper jeg får lov til å være med på leken en stund til.

Jeg har en orkidé med tre store rosa blomster som aldri ser ut til å bli leie av å blomstre, jeg skal feire bryllup om bare litt under 6 uker, jeg har kjøpt grønn té med jasminblomster i til å ha hjemme og drikke akkurat når jeg vil, funnet et fransk bakeri med verdens beste brød (helt sant!), som tilfeldigvis ligger rett ved siden av verdens beste treningsstudio (sikkert sant det også).

Jeg er fornøyd og forsvinner bare for små perioder av gangen, ingen grunn til fortvilelse.

Read Full Post »

Svinsk influensa IV

Man blir litt lei av alt når man får for mye, og nå synes jeg at det får være nok med all denne influensaen. I går handlet alle radioprogrammer om hvor viktig det er å gå med munnbind, hvordan man setter på munnbind riktig, hvordan man må vaske seg på hendene hele tiden og hvorfor det er ulurt å kysse på hverandre når det er virus ute og går, mens presidenten var på TV og sa at det egentlig ikke er grunn til panikk. Det er nok medisiner til de som trenger det og svineinfluensaen er høyst kurerbar, forklarte presidenten i talen sin. Så da så.

Verdens helseorganisasjon, WHO, har økt alarmberedskapen fra 3 til 4 på en skala som går fra 1 til 6. 3 betyr at det er et dyrevirus som er overført til noen mennesker, men at det er liten fare for smitte mellom mennesker. 4 innebærer lokale utbrudd mellom mennesker og signifikant økning i pandemifare. 6 betyr at en global epidemi er i ferd med å utvikle seg. Vi er altså enda et stykke global epidemi – ingen grunn til panikk.

I går kveld var jeg en tur i bokhandelen (som også er restaurant, lekebutikk, kiosk og bank), på hjørnet her jeg bor for å fylle opp med bøker og blader nå som omtrent alle andre underholdningstilbud er stengt. Turen viste seg å være nyttig for mer enn å hjelpe på mitt underholdningsbehov – tre dagers forgjeves jakt på munnbind ble nemlig endelig kronet med suksess da de der delte ut munnbind til alle sine kunder. I dag bega jeg meg derfor med fornyet trygghet ut i nabolaget – denne gangen med munnbind – for å nyte solen og skolefri. Jeg tviler dog litt på nytteverdien av dette munnbindet, da jeg ikke er helt sikker på at det egentlig er særlig nødvendig all den tid det ikke er noen mennesker rundt til å smitte deg. Da jeg fornøyd kom frem til yndlingscafeen min (der de bare serverer té, men til gjengjeld kan man velge fritt mellom hundrevis av forskjellige typer), var alle tre rommene helt tomme og jeg fikk ligge uforstyrret (sånn bortsett fra et bittelite jordskjelv)  på en divan med boken min, teen min, og stedets egne svarte katt i flere timer uten selskap av en eneste annen kunde.  De sier at 70 % av alle byens cafeer og restauranter er stengt for tiden, og de som holder åpent har strenge restriksjoner på hvor mange gjester de kan ha ad gangen, så jeg antar at jeg kan anse meg selv som heldig som hadde en café å gå til på formiddagen, og egentlig enda heldigere som var der alene. Alenetid er en sjelden luksus i denne byen, som i utgangspunktet har så altfor mange innbyggere.

Kuriositet: butikkene er utsolgt for håndsåpe! I iveren etter å vaske hender grundig, ser det ut til at man har begynt å hamstre hygieneartikler.

Read Full Post »

Svinsk influensa III

De offentlige dødstallene som følge av influensaen øker langsomt. Nå er ytterligere 5 mennesker bekreftet døde etter virussmitte, noe som bringer de offisielle dødstallene opp i 81 totalt i hele Mexico.

Det er det ingen som tror på. Tiltakene som settes inn er så sterke at mange er sikre på at det er store mørketall.

Myndighetene truer med å stenge all kollektivtransport i løpet av kort tid. Universiteter og skoler holdes nå stengt til 6. mai. Alle andre utlendinger jeg kjenner her flykter landet i løpet av de nærmeste tre dagene.

Jeg er litt bekymret, men skal likevel ut i solen, spise sen frokost og prøve enda en gang om jeg får tak i munnbind.

God søndag!

Read Full Post »

Førerkort på postordre

Jeg har lenge hatt en mistanke om at rutinene for å få førerkort i Mexico er littegrann slappere enn det jeg er vant med fra Norge. I dag fikk jeg mistanken bekreftet da lærer Carmen kunne fortelle at alt man trenger å gjøre er å fylle ut et skjema med spørsmål som «kjenner du trafikkreglene?», «bruker du briller?» og «kan du kjøre bil?».  Man krysser av ja eller nei, alt etter hva man synes passer best, betaler og får med seg førekortet hjem.

«Det kan kanskje være grunnen til at det er så mange trafikkulykker i byen her?», undret lærer Carmen høyt for seg selv.

Jeg synes heldigvis det er en forfriskende forandring å plutselig sitte bak rattet i en by med 20 millioner sjåfører (kanskje litt flere, men sannsynligvis litt færre), som ser trafikkregler mer som vennlige råd om hvordan man bør te seg i trafikken, heller enn som absolutte påbud.

«Rødt lys, sa du? Nehei – jeg tror egentlig det bare var litt rosa».

Read Full Post »

Hadde vi vulkaner, sa du?

I morges da jeg kjørte til universitetet, i selskap med minst 15 av de andre av byens 22 millioner voksne innbyggere, kunne jeg se fjellene og vulkanene som omgir byen. Mexico by ligger i omtrent 2 500 meters høyde og er, nettopp, omgitt av vulkaner og fjell, så det at man kan se dem innimellom bør jo ikke overraske noen. Bortsett fra at det overrasket meg i morges, og jeg nesten kjørte av veien fordi jeg ble så opptatt av å nyte synet – ikke bare av fjellene badet i sol, men også av bydeler man vanligvis ikke kan se fra motorveien (motorveien går i to etasjer, så når man kjører avgårde på den øverste kan man ha en fabelaktig utsikt). Heldigvis kjørte jeg ikke av noe som helst, det kunne jo blitt en fryktelig kjedelig historie.

Men altså – det var dette med fjellene. Det at man kan se fjellene betyr nemlig at forurensningen i byen er usedvanlig lav om dagen. I forrige uke hadde vi fire dager på rad der vi, til tross for strålende sol (og medfølgende hete), ikke kunne se bygninger 200 meter unna fordi en tjukk (dog nesten usynlig), tåke av forurensning blokkerte i alle retninger. Vanligvis er ikke forurensningen fullt så ekstrem, men likevel er det høyst usedvanlig at man har klar utsikt til fjellene som i dag.

I forrige uke var det full alarm og man ble bedt om å holde seg innendørs for å unngå forurensningen (som om ikke hvert luftmolekyl i byen er gjennomsyret av forurensing. Jeg har ingen tro på at det hjelper å holde seg innendørs). I kveld tror jeg derfor at jeg skal gjøre det stikk motsatte og gå en lang kveldstur. Muligens med en barstopp eller to på veien.

Read Full Post »