Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Prosjektet Samliv’ Category

Den beste maten

Jeg liker å lage mat, det gjør jeg, og når vi inviterer til middag og jeg kan bruke nesten hele dagen på å forberede all maten på kjøkkenet, er jeg stort sett veldig fornøyd.

Tirsdag var en slik dag. Vi ventet middagsgjester – ikke veldig mange og ikke veldig få, 6 stykker skulle vi bli rundt bordet og jeg planla tapasmeny for kvelden. Quiche, fylt sopp, tapaspoteter, ailoli og bruschetta var selvsagte på bordet, men jeg følte meg eksperimentell og med noen osterester og en boks tunfisk i ærmet bestemte jeg meg for å ta en tur på butikken på jakt etter små pepperfrukter jeg kunne fylle. Fylte bakte pepperfrukter, tenkte jeg – det blir en hit.

Jeg fant pepperfruktene jeg lette etter (uten å egentlig se etter hva de het), og fylte dem med tunfiskblandingen min mens jeg lett til sinns nynnet en trall. Eller stresset prøvde å beregne tiden til gjestene skulle ankomme. Dette står for meg noe uklart. Da hendene mine begynte å brenne, og alle brannsår jeg noen sinne har hatt på dem (det er ganske mange, jeg har både vært barista og kokk så langt i min korte yrkeskarriere), plutselig både så og føltes ut som var de helt ferske, synes jeg det var veldig rart, men tenkte ikke så mye over det. Da jeg ved en tilfeldighet kikket i speilet og noterte at ansiktet mitt var skarlagensrødt, og dessuten sved da jeg kjente etter, skrev jeg det på kontoen for samme ukjente årsak for hvorfor hendene mine oppførte seg så merkelig. Slike ting pleier gjerne å gå over etter en stund, og da jeg ikke hadde tid til å ta noen pause for å stelle med brannsår bestemte jeg meg heller for å overse det som best jeg kunne.

Først da gjestene var ankommet, vi alle var plassert pent rundt spisebordet og lyset i mitt liv hadde puttet den første hele pepperfrukten rett i munnen uten advarsler av noe slag, begynte jeg å mistenke at det ikke var pepperfrukter jeg så fint hadde fylt. Pepperfrukter er nemlig ganske søte og ufarlige av smak, og pleier sjelden å føre til rullende øyne, fråde rundt munnen og røyk ut av ørene (nå kan det hende jeg overdriver bare littegrann, men dette beskriver altså ganske dekkende inntrykket jeg sitter igjen med i etterkant).

Det jeg hadde kjøpt var chili av typen Habanero. Tilfeldigvis omtrent den aller sterkeste chilien du får tak i på det amerikanske kontinentet. Til tross for at jeg vasket hendene grundig med såpe kanskje 25 ganger i løpet av kvelden, brant de fremdeles da det var på tide å legge seg, og da jeg våknet igjen morgenen etter. Det synes jeg egentlig er passende straff for å servere slik til uskyldige tredjeparter. Forøvrig tror jeg det kommer til å gå litt tid før mannen i mitt liv ukritisk smaker på noe av maten min igjen.

Advertisements

Read Full Post »