Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘megmegmeg’

Mellomspill

I ettermiddag har Damien Rice sunget for meg mens jeg har derivert og maksimert utilitaristiske velferdsfunksjoner. Jeg har satt ny personlig rekord i drikking av grønn té (mon tro hvor mye som skal til før man får téforgiftning?), og innimellom har jeg spist en klementin eller et eple mens jeg har danset for meg selv på kjøkkenet til salsamusikk bare jeg kan høre. Om fire uker har jeg en bachelorgrad. Om seks uker reiser jeg over et verdenshav for å leve et eventyr. Jeg krysser fingrene for en lykkelig slutt.

Reklamer

Read Full Post »

Før jeg ble meg

Jeg levde livet mitt til et soundtrack som bestod av Radiohead, Kent og Muse. I notatbøkene mine skriblet jeg sangtekster og limte inn bilder som passet til. Dette var på den tiden jeg fikk min første mobiltelefon. Jeg sa farvel til en kjæreste og til den neste jeg hadde sett meg ut skrev jeg SMS med sangsitater i.  «The words you say echo in my head», tastet jeg og stupte på hodet ut i den villeste og mest destruktive kjærlighetsopplevelsen jeg har hatt i mitt liv. «You should be the one I always loved», skrev jeg i et brev to år senere, da jeg innså at det ikke kunne vare lenger.

Jeg prøvde å passe inn blant menneskene rundt meg. Lærte navnene på band som egentlig ikke interesserte meg og gikk på konserter i svarte klær. Jeg lærte meg å spille trommer, gitar og bass for å kunne spille i band jeg også. «I wish I was special», gråt en stemme i hodet mitt, og jeg ble vegetarianer fordi det virket som en riktig og lur ting å gjøre, jeg sluttet å drikke alkohol i det jeg ble 18 – da var det lov og ikke spesielt spennende lenger.

Jeg møtte mennesker som er blitt blant de viktigste i livet mitt. Vi prøvde å finne oss selv alle sammen, og innså ikke at det vi egentlig prøvde på var å bli som alle andre. Vi demonstrerte mot krigen i Irak, vi diskuterte bøker bare noen av oss hadde lest, vi tok bilder av hverandre mens vi lo og gråt og lagde syklubb der vi sydde våre egne klær. Vi leste Ringenes Herre høyt for hverandre og av og til lå alle sammen i en haug på gulvet mens Sigur Rós hvisket eventyr til oss på et språk som ikke finnes. Vi skulle nok vært emokids, men da jeg var 18 var det ingen emokids, rett og slett fordi ingen hadde kommet på å kalle noen det ennå.

Jeg er ikke vegetarianer lenger, og etterhvert har jeg begynt å drikke vin og rom igjen også. Det er mange år siden sist jeg tok i en trommestikke og selv om jeg tar bilder fremdeles har jeg ingen illusjoner om å være noen stor fotograf. Jeg fremkaller ikke bildene mine selv lenger heller. Jeg er glad jeg ikke lenger trenger å pugge bandnavn eller gå med svarte klær fordi jeg vil passe inn, og jeg bruker ikke lenger halvparten av energien min på å være redd for at ingen noensinne vil være glad i meg, eller at jeg aldri kommer til å få noen nye venner og at de jeg har kommer til å gå lei av meg snart.

Jeg er glad jeg ikke er 18 lenger, men av og til savner jeg å ligge i en haug på gulvet og bare være. Sammen.

Og av og til skriver jeg fremdeles linjer fra sangtekster som SMS.

Read Full Post »